Ronald Bye, tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet og statsråd og dessuten nåværende styremedlem i SEA har meninger om en eventuell implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. Han etterlyser i et innlegg i Dagsavisen en grundig intern debatt i partiet før vi vedtar å implementere direktivet, dette i tråd med forslag som ble sendt inn fra Simensbråten Ekeberg Arbeidersamfunn til årsmøtet i Oslo AP. Les innlegget nedenfor;

 

 

 

 

I debatten om EUs datalagringsdirektiv er det en side som jeg undrer meg. Gang på gang blir det slått fast som et faktum at Arbeiderpartiet er for direktivet. Sist jeg registrerte det var i Dagsavisens leder (10. mai) hvor formuleringen var: «Når Arbeiderpartiet for sin del har konkludert med å si ja til direktivet»!

Hvor og når er den konklusjonen vedtatt i Arbeiderpartiets organisasjonsmessige organer? Det ble ikke behandlet på partiets siste landsmøte (2009). Det står ikke noe om dette i gjeldene arbeidsprogram. Jeg kan heller ikke finne noen spor etter at det skal være behandlet og besluttet i Sentralstyret eller Landsstyret. Uten at jeg har noen mulighet for å sjekke det, kan det ha vært behandlet i partiets stortingsgruppe, men den inngår ikke i partiets organisasjonsmessige konstitusjon. At framtredende representanter (Pedersen, Støre, Storberget) i sterke ordlag går inn for direktivet er heller ikke noe som kan fastslås som at det er Arbeiderpartiets vedtatte politikk. Det er denne noe «uryddige» (mildt sakt) organisasjons- og beslutningsmessige behandlingen i Arbeiderpartiet av en så vesentlig sak som i særlig grad undrer meg: Er det ikke slik lenger at de beslutningsmessige organene som vedtar hva som er Arbeiderpartiet politikk er Landsmøtet, Landsstyret og Sentralstyret?


Enda en ting til undrer meg. Det er uteblivelsen av opplegg/initiativ til å få denne saken behandlet på grunnplanet i partiorganisasjonen. Da regner jeg ikke med oppfordringer om å si sin mening på partiets internettside! Dette blir dobbelt forunderlig når Arbeiderpartiet, med sin grunnfestede organisasjonskultur, framstår i sterk kontrast til hvordan Høyre hittil har behandler direktivsaken organisasjonsmessig.

EUs datalagringsdirektiv er en utfordring til å vekte flere sider opp mot hverandre. Skal den trygghet som politiet mener at direktivet vil gi, betales mot utrygghet for menneskets integritet? Dette minner meg forresten om Jon Bings formulering; «De gode hensikters diktatur». Skal prisen for inngrep i menneskenes eksistensielle frihet være at vi ikke kan risikere at EU bannlyser Norge? (I parentes vil jeg tilføye; EU har for lengst stemplet Norge som utenforlandet og et nei til datalagringsdirektivet vil ikke få EUs øyenbryn til å heve seg en millimeter). Dessuten mener jeg (og dette kan jeg noe om) at hvis man gir et overvåknings-og kontrollsystem, som datalagringsdirektivet, lillefingeren er det bare et tidspørsmål før hele handa forsvinner.


Jeg har vanskelig å forstå den direktiventusiasmen som enkelte Arbeiderpartirepresentanter målbærer. I mitt sinn mener jeg at Arbeiderpartiet, i pakt med sine prinsipper og idealer, skulle være en entusiast i å hindre at det i Norge blir innført et permanent overvåkningsregime som griper helt inn til kjernen i menneskets frihetssfære. Å bytte frihet med ufrihet bør ikke være politisk handelsvare for Arbeiderpartiet.