På Lambertseter deltok ca 55 personer i 1. maimarkeringen i regi av Nordstrand AP-lag og Lambertseter Arbeidersamfunn. Appellant var Inger Lise Ryel. På Simensbråten Ekeberg holdt stortingsrepresentant Britt Hildeng appell for omtrent et like stort antall mennesker foran bautaen av Hofmo på Ekebergsletta. Hennes 1. maiappell ble holdt på Ekeberghuset under frokosten til SEA hvor ca 25 personer spiste frokost.
Bildene er fra arrangementet på Ekeberg-Simensbråten. Britts appell finner du nedenfor bildene.
Flagget heises

 På vei mot bautaen
Ved bautaen
Britts appell

Tom, Bitten, Eilert, Anne under frokosten

Randi til høyre, Britt til venstre
Tidlig krøkes

Loddsalg

Britt Hildeng får blomster av vår kasserer Harriet Molstad.
Britt Hildengs 1.mai appell:
Kamerater 1. mai – den internasjonale solidaritetsdag. Mer enn noen gang blir vår solidaritet utfordret; • I dag – mens vi er her – blir 70 sivile drept og lemlestet av miner. • I dag – mens vi er her får 1500 spedbarn hiv fordi de blir smittet av sin mor • I dag – mens vi er her – går 250 millioner barn under 14 år til arbeid istedenfor skole og bare siden i går økte antallet med 80 000.
En times virkelighet er med andre ord, mer rå og brutal enn en times voldsfilm. Men i motsetning til skuespillerne på film, er det bare de færreste av de som har fått tildelt offerrollen i virkelighetens drama som overlever.
I sitt dikt til ungdommen sier Nordal Grieg: ”Edelt er mennesket jorda er rik, finnes her nød og sult skyldes det svik”
Hiv /aids epidemien er ikke bare en menneskelig tragedie – det er også et svik – over 36 millioner mennesker er smittet, hardest rammet er Afrika. Flere millioner foreldre kommer til å dø fra sine barn og millioner av barn har ingen fremtid. Internasjonale medisingiganter hegner om sine produksjonsrettigheter og forsøker hindre utbredelse av billigere medisiner som kan gi hjelp. Vi har et ansvar for å gjøre noe med den epidemien som brer seg over hele verden. Forskningen er i ferd med å finne svaret - vi må sørge for at medisiner blir skaffet til veie for dem som trenger det.
Vi som kommer fra arbeiderbevegelsen vet at det bare er gjennom solidaritet og fellesskap at vi kan bygge et samfunn for alle og gi alle like muligheter til å utvikle seg. Men kravene til vår solidaritet i dag er annerledes og kanskje vanskeligere enn tidligere. Arbeiderbevegelsens sønner og døtre er ikke lenger de mange fattige, men en del av en velstående middelklasse. Dette stiller andre krav til oss, særlig i forhold til de som faller utenfor samfunns- og velstandsutviklingen.
Vår solidaritet og vilje blir kanskje først for alvor konfrontert, når vi møter verden utenfor vårt lands grenser, i u-landene hvor fattigdommen øker. Der politiske og økonomiske forhold skaper flyktningestrømmer både i og utenfor Europa.
Vår evne og vilje til å motta disse flyktningene, eller på annen måte bistå dem, er et uttrykk for vår solidaritet i praksis. Men vårt bidrag bør ikke bare sees på som hjelp – men heller betraktes som en tilbakebetaling av gjeld. En tilbakebetaling for den tid da den rike del av verden levde høyt på bekostning av og utbytting av utviklingslandenes råvarer og naturresursser.
Men istedenfor å ha dette som utgangspunkt, opplever vi en tilstramming i konflikten mellom de rike og fattige land. Påskyndet av en global økonomi som utvider kløften mellom fattige og rike - såvel innen det enkelte land som mellom landene.
Sosiale bevegelser, som fagbevegelse og politiske partier, som vil endring, undertrykkes ved at mennesker blir fratatt alle demokratiske rettigheter og virkemidler. Dette skaper avmakt og handlingslammelse, og gir grobunn for terrorisme. Skal vi bekjempe terrorisme må vi bekjempe årsakene til terrorismen. Staters rå og brutale maktanvendelse skaper ikke grunnlag for demokratisk utvikling og sosial velferd, men gir grobunn for fundamentalistiske bevegelser og deres argumentasjon for terrorisme som eneste virkemiddel de har til rådighet.
Konfliktene i Midtøsten, i Irak og Iran, sult, krig og korrupsjon i Dafur i Sudan, i Somalia og Kongo berører oss alle. Det handler om vår felles sikkerhet, det handler om vår felles samvittighet. Krig og ufred et sted, skaper usikkerhet for oss alle. Lidelser og overgrep ett sted er vårt felles ansvar. Disse konfliktene er dypest sett • Et valg mellom hat eller håp • Et valg mellom undertrykkelse eller frihet • Et valg mellom krig eller fred.
Fred kan ikke oppnås gjennom utbytting, korrupsjon, okkupasjon og terrorhandlinger. Internasjonale humanitære prinsipper må etterleves.
Men frihet og trygghet må omfatte alle- hvis ikke omfatter den til slutt ingen.
Martin Niemuller, en tysk antinazitisk prest som satt i konsentrasjonsleier i Tyskland 1937 – 45 sa det slik:
Først kom de for å ta kommunistene, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke kommunist Så kom de for å ta fagforeningsmedlemmene, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke fagforeningsmedlem. Så kom de for å ta jødene og sigøynerne, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke jøde eller sigøyner Så kom de for å ta de homofile, men jeg protesterte ikke – for jeg var ikke homofil. Da de kom for å ta meg – var det ingen igjen som kunne protestere.
Rolf Hoffmo, sammen med mange av våre pionerer, protesterte. Og Hoffmo så den politiske kraft som lå i idrettebevegelsen også i kampen mot Nazismen og som flere andre havnet han i tysk fangenskap i Sachsenhausen.
Det er når deler av befolkningen ikke får del av fellesgodene eller at de på annen måte utestenges fra samfunnet, at det skapes usikkerhet og frykt. Og med frykten kommer volden. Volden – terroren - er ofte den maktesløses svar på manglende fotfeste i samfunnet.
Det var denne erkjennelsen arbeiderbevegelsens pionerer hadde da de bygde velferdssamfunnet vårt. De var samfunnsbyggerne, som så at av grunnleggende strukturer var en forutsetning for å gi alle den nødvendige trygghet og like muligheter til å utvikle evner og anlegg. Rolf Hofmo var en av dem. – Ekeberg sletta, voldsløkka Jordal, svømmehaller, samfunnshusene, garderobene. Idrettshallene – nettopp slike strukturer som måtte til dersom alle skulle få ta del i fysisk fostring. Våre prionerer så nettopp dette – dansegolvet - måtte legges for at alle skulle kunne få danse – for å bruke en metafor.
Vi vet at det ikke nytter å snakke om frihet – dersom du ikke har arbeid, dersom du ikke har mulighet til utdanning - dersom du ikke har et sted å bo. Det nytter ikke å snakke om rettferdig fordeling, dersom det ikke er en demokratisk maktstruktur i samfunnet. Dette er grunnpilarer i velferdsstaten. Men vi opplever at det verdigrunnlag som ligger til grunn for velferdsstaten er under angrep fra høyresiden.
Under en retorikk om valgfrihet vil de bygge ned offentlig sektor og tilrettelegge for private tilbud. Men hva slags frihet vil dette være? Det vil være en frihet som bestemmes ut fra pengepungens størrelse. En frihet for de få. – Det vil føre oss tilbake til en tid der man igjen må stå med lua i hånda.
Vi ønsker oss et samfunn der vi alle – uavhengig av kjønn eller etnisk bakgrunn, er med på å forme det samfunn som våre barn skal leve opp i. Vi har et ansvar overfor de kommende slekter – vi skal ta vare på den verden og de ressurser vi i dag har på lån fra våre barn. Vi har ansvar for å legge grunnlaget for et tolerant samfunn der mennesker lever med aksept og respekt for hverandre. Vårt ansvar er å avkle alle de myter og fordommer som kollektivt stempler hele grupper av befolkningen.. Vårt ansvar er å videreutvikle et velferdssamfunn der hele befolkningen føler seg trygge. Et samfunn der ulikhet og utrygghet rår – gir grunnlag for frykt og frykten gir grobunn for mistenksomhet – intoleranse og fordomsfull tenkning Men skaper vi et samfunn med trygghet og frihet - da skaper vi også et tolerant samfunn og et grunnlag for fred.
Nordahl Grieg sier det slik: "Da synker våpnene maktesløs ned Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred. Den som med høyre arm bærer en byrde dyr og umistelig kan ikke myrde. Dette er løfte vårt fra bror til bror: Vi vil bli gode mot menneskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten varmen – Som om vi bar et barn varsomt på armen"
Gratulerer med dagen! |